Rettskildelæren i Norge har i stor grad vært preget av Torstein Eckhoffs beskrivelse. Den tar utgangspunkt i lovteksten, deretter lovforarbeidene, dommer og reelle hensyn, og trekker slutninger fra disse rettskildefaktorene. Når slutningene divergerer, må de vurderes opp mot hverandre etter normer, hvor lovteksten og høyesterettsdommer har størst vekt, mens alminnelige rettsoppfatninger og andre «myke» rettskildefaktorer har mindre betydning. Det er usikkert hvor godt dette bildet av rettskildene fortsatt stemmer. Eckhoffs modell, kjent som avveiningsmodellen, har vært gjenstand for debatt de siste tiårene, spesielt når det gjelder de «myke» rettskildefaktorenes rolle og rettens pluralistiske trekk. Også rettskildebildet innen forfatningsretten har vært diskutert. Dette reiser to sentrale spørsmål: Hva betyr det at en faktor er relevant? Og hvilken innflytelse skal rettssedvaner og «myke» faktorer, som lovens etterarbeider, rettsteori og uttalelser fra Sivilombudsmannen, ha på tolkning og rettsanvendelse? I Boes lærebok «Innføring i juss» blir fire nye tendenser i rettskildelæren presentert: internasjonalisering, digitalisering, påstanden om at rettskildelære er rettsretorikk, og påstanden om at rettskildelæren er enten mer lukket eller mer åpen enn avveiningsmodellen. Boe utdyper og systematiserer disse diskusjonene i boken.
